Søndag 3. juni 2018 ble jeg vekket i 7-tiden av at hundene nede var svært urolige - noe som er unormalt for mine ganske så late bulldogger så tidlig om morningen. Da klokken passerte 07.30 begynte jeg å høre piping på utsiden av soveromsvinduet , og ganske raskt skjønte jeg at det dreide seg om en kattunge som pep. Ved inngangsdøra mi satt det en ganske fortvilet kattunge og pep etter moren sin, og jeg oppdaget raskt at kattungen hadde brukket sitt høyre bakben og hale. Jeg lette både høyt og lavt etter mor eller søken , men etter flere timer med leting måtte jeg til slutt innse at det kun var denne ene kattungen. Etter å ha røntget ben og hale ble det raskt klart at hverken ben eller hale var til å redde ; både stygge brudd og nerveskader gjorde at både ben og hale var ute av drift. Valget jeg stod ovenfor var ikke på noen som helst måte enkelt ; skulle det lille nøstet få slippe, eller skulle vi prøve å amputere ben og hale for å se hvordan han ville klare seg med tre ben ?

Etter nøye vurderinger og drøftinger med flere andre veterinærer hvor alle sider av saken ble nøye drøftet , medisinske som etiske og morale, kom vi frem til at kattungen fortjente denne sjangsen. Jeg må også legge til at denne lille fyren allerede hadde lært seg å bare bruke tre ben da han ble funnet. Timmy som han ble hetende gikk gjennom operasjon uten komplikasjoner , og hadde ingen problemer med kun å bevege seg med tre ben - mest sannsynlig hadde han jo ikke kunne brukt mer enn tre ben den siste perioden grunnet bruddet. 

Timmy-Tre-Bein som kallenavnet hans ble viste seg raskt å være en ekstremt kosen liten fyr, og det ble snart klart av hverken jeg eller kjæresten min ønsket å lete etter noe nytt hjem til Timmy - vi ville rett og slett beholde den lille hjerteknuseren selv for å gi han best mulig oppfølging mtp. benet hans. 

Timmy-Tre-Ben er en skikkelig koseklump og vil aller helst ligge på fanget hele tiden. Det er nok godt mulig at han blir en smule bortskjemt grunnet benet sitt. 

 

Fredag 7. September 2018 fikk jeg en pasient på omtrent tre uker; ingen vet hva hun gjorde helt alene i verden , eller hvor søsken eller mor hadde tatt veien. For meg var det ikke et alternativ å avlive en liten sunn og frisk kattunge ; jeg må kunne legge meg om kveldene med god samvittighet og vite at jeg har gjort gode valg jeg kan stå for. Dermed ble Lille Vaffel som hun kalles til daglig, med meg hjem. På tidspunktet hun ble med hjem veide hun 273 gram , hadde åpnet øynene sine , men hadde ikke lært seg å bevege seg noe særlig rundt enda. Med morsmelkerstatning på flaske hver tredje time begynte hun raskt å legge på seg i vekt , og det tok ikke mange dagene før hun malte for første gang og før hun sakte begynte å bevege seg rundt på nokså ustø små poter. 

Lille Vaffel vokser for hver dag, elsker kos og vil aller helst ligge inntil menneskene sine til enhver tid. Både jeg og Lille Vaffel vet at et eller annet sted der ute finnes den perfekt familien for Vaffel ; som hun vil få til å smile og le hver dag og som hun vil ligge på fanget hos og kose med så ofte det lar seg gjøre. Vi har så vidt begynt letingen , og håper at når Vaffel er stor nok vil det perfekte hjem stå klart og vente på henne.. 

*Oppdatering :  Vaffel har nå vært så heldig å komme til verdens beste hjem. Hun bor nå på en gård med andre katter, hunder og sauer , og blir skjemt grådig bort.